Michael Jackson lever!

Den utrolige Michael Jackson kan ha fysisk sett dødd i natt. For mange er dette en tragedie. Men det er ingen tvil om at denne etterhvert så eksentriske popartisten vil leve videre i flere ti-år fremover gjennom musikken han har laget.

Selv om MJ har gjort mye rart i det siste, og han som person mistet en del av sjarmen, så er det musikken jeg vil huske han for. For hver gang jeg hører musikken hans, er det én ting som slår meg. Nemlig at alle har kjennskap til MJ. Og da mener jeg alle!

For fortell meg om én person på denne jorda som ikke har hørt om MJ? Spill musikken hans, og du får med unge, gamle, nordmenn, indere, menn og kvinner. Det er det jeg jeg kommer til å huske. Hver gang jeg hører musikken.

Hva han har dødd av ser visst ut til å ikke være helt bestemt. Jeg tviler sterkt på at det er noen andre som står bak dette dødsfallet, men slike spekulasjoner får vi vel vente med.

R.I.P M.J!

Å fly eller ikke fly...

Air France-flyet som nå på mystisk vis har forsvunnet, vekker nok en gang liv i den lille flyskrekken som lurer bakerst i hodet mitt. Generelt er det et snev av ubehag gjennom flyturen, mens turbulens gjør at litt ekstra frykt kommer frem som våte flekker under armhulen.

Slike hendelser får en til å tenke langt. Mange forskjellige mennesker, samlet tilfeldigvis på et fly som tar med dem alle, uansett bakgrunn, i døden (ja, jeg antar de har dødd, og at dette ikke er en kopi av serien Lost). Jeg tenker ofte at det kunne vært meg og hvordan jeg hadde håndtert en slik situasjon, og hva som hadde gått gjennom hodet på meg. Jeg merker ubehaget bare av å tenke på det. Det føles ikke riktig å tenke på det. Men jeg er likevel overrasket over hvor mange i verden som faktisk tilsynelatende flyr uaffektert av slikt. Men så er det kanskje kun de som ikke er redde for å fly som sitter på en menneskapt fugl. For min del tenker jeg på at det er en viss mulighet for at ting kan gå galt ved både take-off og landing. Men hver gang så konkluderer jeg med at dette skjer neppe meg.

Jeg prøver også å sette meg inn i familiens og venners situasjon, der de venter på den som skulle ha kommet med flyet. Hvordan det må være å få en nyhet om at flyet aldri kom frem, som automatisk etterfølges av den uunngåelige rekonstruksjonen i ens hode om hvordan de siste minuttene må ha vært for den reisende, kan nok knekke en psykisk.

Selv om sannsynligheten for å dø, eller oppleve en ulykke i fly er særdeles mindre enn f.eks. i bil, så føles det noe skummelt, noe galt, å fly. Det å ha et stort intet mellom flyet og jorda er kanskje ikke meant to be. Hadde det vært meningen at vi skal fly, hadde vi kanskje hatt vinger? Eller?

-----------------------------------------------------------------------------------------------
Relaterte innlegg
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=544257
http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2757015.ece
http://www.dagbladet.no/2009/06/02/nyheter/flyulykke/air_france/6526545/
http://www.dagbladet.no/2009/06/02/nyheter/utenriks/air_france/air_france-ulykken/brasil/6525099/

Aktiv dødshjelp? Ja takk!

FrP har vedtatt å gå inn for aktivt dødshjelp (eutansi), ved bestemte situasjoner supplert med streng lovverk. Jeg husker at dette var et tema som jeg for noen år tilbake hadde en intern diskusjon med meg selv om, og konklusjonen er fortsatt det samme: JA til aktiv dødshjelp.

Så hvorfor er jeg, for en gangs skyld, enig i et forslag fra FrP?

Aller først må det presiseres at når jeg sier ja til aktiv dødshjelp, så betyr det under veldig bestemte situasjoner, med veldig høy terskel for å få det. Aktiv dødshjelp skal ikke bli det samme som å legge til rette for "selvmord".

Grunnen for å likevel ha en mulighet for aktiv dødshjelp er enkel slik jeg ser det. Hvis f.eks. en pasient som går gjennom store lidelser i sluttfasen av sitt liv, hvorfor er aktiv dødshjelp en onde? For meg er det et spørsmål om hva som er verst; en person som må lide og ha det vondt i en lengre periode før døden inntreffer, eller å kunne avslutte sitt liv og dermed unngå denne lidelsen?

Selvsagt dette er ikke en problemstilling som kun gjelder pasienten. Familie og venner vil også bli påvirket av en slik avgjørelse. Men til syvende og sist er det pasientens liv, og hans/hennes ønske om å slippe smerte som bør være avgjørende tror jeg.

Uansett, dette er et særdeles vanskelig tema og det er nok mange moralske aspekter ved dette som er vanskelig å snakke om og bevege seg ut i. Man snakker jo tross alt om å avslutte et menneskeliv. Og hvis man dette først blir lovlig, så har vi jo bevegd oss til ny dimensjon når det gjelder moralske dilemmaer. Hvis ingen leger vil skal kunne si slik dødshjelp, så blir det også spørsmål om hvem som skal kunne bistå aktivt dødshjelp.

Men alt i alt; for meg er det riktig med aktiv dødshjelp ved enkelte situasjoner, der det å være levende er mer smertefullt for en selv (og sine nærmeste) enn å dø. Og, selv om det ikke er en riktig parallell å trekke: når et dyr er skadet og ikke kan reddes, så vil vi jo heller avlive det enn å la det lide?

Relaterte artikler:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=553728
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=547813