Så hvorfor er jeg, for en gangs skyld, enig i et forslag fra FrP?
Aller først må det presiseres at når jeg sier ja til aktiv dødshjelp, så betyr det under veldig bestemte situasjoner, med veldig høy terskel for å få det. Aktiv dødshjelp skal ikke bli det samme som å legge til rette for "selvmord".
Grunnen for å likevel ha en mulighet for aktiv dødshjelp er enkel slik jeg ser det. Hvis f.eks. en pasient som går gjennom store lidelser i sluttfasen av sitt liv, hvorfor er aktiv dødshjelp en onde? For meg er det et spørsmål om hva som er verst; en person som må lide og ha det vondt i en lengre periode før døden inntreffer, eller å kunne avslutte sitt liv og dermed unngå denne lidelsen?
Selvsagt dette er ikke en problemstilling som kun gjelder pasienten. Familie og venner vil også bli påvirket av en slik avgjørelse. Men til syvende og sist er det pasientens liv, og hans/hennes ønske om å slippe smerte som bør være avgjørende tror jeg.Uansett, dette er et særdeles vanskelig tema og det er nok mange moralske aspekter ved dette som er vanskelig å snakke om og bevege seg ut i. Man snakker jo tross alt om å avslutte et menneskeliv. Og hvis man dette først blir lovlig, så har vi jo bevegd oss til ny dimensjon når det gjelder moralske dilemmaer. Hvis ingen leger vil skal kunne si slik dødshjelp, så blir det også spørsmål om hvem som skal kunne bistå aktivt dødshjelp.
Men alt i alt; for meg er det riktig med aktiv dødshjelp ved enkelte situasjoner, der det å være levende er mer smertefullt for en selv (og sine nærmeste) enn å dø. Og, selv om det ikke er en riktig parallell å trekke: når et dyr er skadet og ikke kan reddes, så vil vi jo heller avlive det enn å la det lide?
Relaterte artikler:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=553728
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=547813
2 kommentarer:
Hvilke "bestemte" situasjoner snakker vi om? Dette må jo kunne konkretiseres, vi må ha klare fakta.
Med nådagens kunnskap om smertelindring er det i de meste tilfelle mulig å lindre smertene såpass at det er mulig "å holde ut". Hvorvidt det dreier seg om et liv med kvalitet for den enkelte, det kan diskuteres. Om livet har kvalitet når den syke stortsett sover...tja.
Ja, du skriver, at det tross alt dreier seg om å avlsutte et menneskeliv. Et menneskeliv er noe enestående, noe som aldri kommer igjen, den ene muligheten. Døden er endelig. Kan ikke omgjøres.
Ja, når et dyr er syk og ikke kan bli frisk igjen, da går vi som oftest til dyrlegen og dyret blir avlivet. Hver eneste gang synes jeg at dette er helt grusomt. Å skulle ta liv!
Vi kan ikke snakke med et dyr, finne ut hvor det har vondt, om det er kvalm osv. Vi orker ikke å se at dyret lider. Dyret selv gjør det som instinket leder det til, slikker for eksempel såret eller bare legger seg ned og avventer...
Tross alt kan vi snakke med et menneske. Vi kan lindre mange plager og vi kan kanskje gi noen lyspunkter. Jeg er usikker om vi har rett til å bidra at et liv avsluttes.
Det kan fort bli en lettvint løsning. Det er mye mer økonomisk enn langvarig pleie.
Hva med menneskeverdet? Det som er ukrenkelig. Er et sykt menneske, et lidende menneske mindre verdt? Skal ikke det livet også vernes?
Jeg vet ikke. Jeg bare spør.
Søster
Som sagt, dette er et moralsk dilemma.
Men jeg har ikke antydet at et sykt eller lidende menneske er mindre verdt, og aktivt dødshjelp bør selvsagt ikke diskuteres ut i fra økonomisk motiv!
Et dyr kan ikke snakke, men et menneske kan som du sier. Derfor er det kanskje ekstra viktig å høre på hva et syk menneske har å si.
Legg inn en kommentar
(Vennligst prøv å bruke et (kalle)navn istedet for "Anonym", slik at det blir lettere å henvise til din kommentar i en senere kommentar fra meg eller andre besøkende)